|
|
||||
|
|
||||
|
Hyllest Av: Stein Ove Lien, 16.07.05 Internett er lykke
og glede for enhver engasjert filmfreak. For meg er internett (og dermed et filmforum)
først og fremst en mulighet til å trekke fram de filmene som ikke selger seg
sjøl. Det er nemlig underskogen,
independent-produksjonene, som er viktige; De filmene du enda ikke
veit at du må se. De store Hollywoodgutta (stort sett venner og bekjente av
Jerry Bruckheimer og/eller Steven Spielberg) trenger ingen hjelp, de får
produsere hva som helst uansett. Det er ikke dem jeg snakker om. Nei, de er de små
og uavhengige som trenger å løftes fram. Helt sida kultfilmen Blair Witch
Project gikk fra collegefilm til allemannseie har vi sett hvilken kraft
som kan ligge i at nettpulikasjoner ”jobber fram” en film, uten kostbare
reklamekampanjer. Blair Witch blei et fenomen lenge før den kom på
kino. I åra etterpå appellerer har de uavhengige produksjonene stadig oftere
henvendt seg direkte til sine tilskuere via internett, for å få dem til å
”spread the word”; gjøre venner og bekjente oppmerksomme på en bestemt film.
Et ikke helt tilfeldig valgt eksempel på dette kan man finne på www.i-saw-tarnation.com, den offisielle
nettsida til Jonathan Caouettes anbefalelsesverdige dokumentar Tarnation
(og der fikk vi jammen litt ”spread the word” i praksis, også!). Altfor mange
filmer er bare boss. Hvis jeg får bare en person til å se Bud Steers Igby
Goes Down eller Gregg Arakis Mysterious Skin, er jeg strålende
fornøyd. Det trengs alltid flere kritiske filmnettverk. Det kan SFF bli, og
det er en herlig tanke! Hyll kongen, hyll fedrelandet, hyll SFF! Av: Pål Hafstad Thorsen 15.07.05 “The force will be with you, Skrivekollektivet,
always.” Obi-Wan Kenobi, Star Wars 1977 Det er med en ære, og ekstrem fornøyelse at undertegnede er med på å starte Skrivekollektivets Filmforum (SFF). Man har derfor, sammen med resten av kollektivets skribenter, blitt utfordret til å hylle denne nyvinningen. Redaktøren har sammen med sine skribenter startet noe som kan komme til å vise seg å bli et forum – for film. Et forum og ikke fora – for film. Et filmforum. Fantastisk! Slikt må hylles: Jeg hever derfor pennen og utroper et kjapt hurra, og vil samtidig nytte høvet til å hylle kongen og fedrelandet i sammen slengen. Hyll, hyll… Jeg avslutter denne hyllest
med å sitere min venn i filmverdenen, Dirty Harry: “Go ahead, make my
day!” Lykke til på reisen SFF. Ps: Om man tar ordet ”hylle” i
sin munn mange nok ganger, gjerne reperterer 10-12 ganger, så høres det
vannvittig teit ut. Og sier du ”Ivar” før ”hylle” og repeterer en 10-12 ganger
til så har du en litt dårlig fancy reklame for Ikea. Ps2: Jeg er ikke monarkist. Hyllest: Bare de beste er gode nokAv: Jørgen Lien 17.07.05 Grovt sett kan min vurdering
av film deles inn i tre kategorier: 1) gode filmer 2) filmer som ikke er gode
nok og 3) dårlige filmer. Fordi jeg er en kresen
filmtitter, som forsøker å styre unna filmer jeg innerst inne veit er dårlige
(det finnes ikke slikt som en fullstendig fordomsfri dom!), vil flesteparten
av de filmene jeg ser havne i kategori 2. Dette er filmer som nok totalt sett
er gode, men de er samtidig dem som etterlater meg i størst frustrasjon,
fordi de ofte kunne vært så mye bedre. Det er her utfordringa ligger for
en filmskribent. Det er ikke lett å svare presist på hva som må til for å
løfte filmen opp ett nivå. Jeg vil i tida framover prøve å gi noen eksempler. Men hva slags filmsyn skal jeg
bruke min tumleplass i Skrivekollektivet til å forfekte? Vel,
jeg kan allerede nå si at jeg er opptatt av stemningen i en film. Stemningen
i en film som Lost in Translation etablerer et samspill mellom filmens
tverrgenerasjonelle (?) resignasjon, vakre bilder og et smakfullt lydspor,
som jeg elsker. Enhver film som, lik denne, skaper sin egen stemning og
virkelighet, vil få anerkjennelse hos meg. Mitt andre hovedkriterium
(ikke nødvendig i en og samme film) er en evne og vilje til å ta sjanser.
Derfor vil filmer som går utenom mainstreamfilmens skjema gjerne få ros av
meg. Bruk av utfordrende tematikk, bevisst bruk av virkemidler (særegen
humor, satire, i noen tilfeller også vold osv.), er noe som antagelig vil
skape en reaksjon hos meg som tilskuer, og vil derfor nesten uansett være mer
interessant enn en vellagd film innafor konvensjonene. Dette er mitt program, det de
i litteraturkritikken kaller poetikk. Jeg takker for muligheten til å
utdype mine tanker om filmen. - Stakkars unga våre! Av: Jørgen Lien 13.07.05 Du ække mora mi, Afshan Rafiq. Filmdebatt i Norge kan være en
selsom affære. Det er nemlig bare unntaksvis slik at vi diskuterer
grunnleggende ting, så som kvaliteten på filmene, eller hvilke filmer vi
burde produsere eller ønske å få folk til å se. Derimot har debatten ofte
utgangspunkt i en mildt nedlatende tro på at publikum er en lett påvirkelig
saueflokk som ikke forstår sitt eget beste. Altfor mange framtredende
kulturdebattanter her i landet holder fast ved det såvel eldgamle som
forenklende standpunkt at ettersom "filmen er et svært sterkt
medium" (kan noen snart slutte å komme med slike selvfølgeligheter?!),
så er film også per definisjon et "farlig" medium. Dette er da
også holdninga til Høyres kulturpolitiker Afshan Rafiq. På spørsmål fra (den
tildels kvalmende selvbevisste) "kultur(radikale)avisa" Dagbladet
om hennes reaksjoner på den friske språkbruken i den danske animasjonsfilmen Terkel
i knipe, reagerer hun lynkjapt og ureflektert , med krav om strengere
aldersgrense enn den 11-årsgrensa filmer blei tildelt av faginstansen Statens
Filmtilsyn. Det er selvsagt mulig (kanskje
tilmed sannsynlig) at Rafiq har større kunnskaper om konservatismens innerste
vesen enn det en menig sosialdemokrat har, men likevel; så langt jeg har
kunnet utlede av tekster av konservative ideologer som Syse, Langslet og
Willoch, så er det personlige ansvar en vesentlig verdi for
konservative mennesker. En konservativ tror (for øvrig ikke i motsetning til
en sosialdemokrat) at mennesket ofte selv er i stand til å vurdere hva som er
best for en. Innafor filmsensuren fungerer det slik at de aldersgrenser som
settes av Filmtilsynet i en viss forstand er veiledende, med unntak av den
absolutte 18-årsgrensa. Derfor er det mulig for en 8-åring å se en film med
11-årsgrense i følge med en voksen. Det blir da opp til den voksne
ledsageren å vurdere om åtteåringen er moden nok til å forstå, og ha glede
av, en film beregna på elleveåringer. Og slik skal det være. Høyre er et parti som med
voldsomt kraft prediker den voksnes personlige ansvar og mulighet til å
oppdra barnet i sin religiøse tro, og til å selv velge skole for sitt barn.
Men når det gjelder et av de kulturuttrykkene som har størst betydning for
forståelsen til dem Kristin Halvorsen kaller "unga våre", så
strekker tilsynelatende ikke Høyres prinsipielle tro på det personlige ansvar
til. Så snart noe er utfordrende eller ubehagelig, skriker Rafiq og Høyre på
det ellers så vederstyggelige reguleringsverktøyet. Men hvem kjenner barnet
best; barnets foreldre eller Afshan Rafiq? Svaret gir seg selv Det finnes
noe som heter liberal-konservatisme, Rafiq. Den har større tro på
enkeltmenneskets dømmekraft og er dessuten mindre teknologiskeptisk. Du burde
prøve den en gang. Når alt dette er sagt, så er
stortingspolitikernes evne og vilje til opptre som domfellende medievitere en
tverrpolitisk uting. Den bestyrtede høyrepolitikeren som fryktløst erklærer
krig mot det nornoppløsende potensialet i grov bannskap og animert vold, har
mange historiske sjelefrender. Seinest i 2002 tok SVs kulturpolitiske
talskvinne Mai Hansen til orde for noe nær et forbud mot japanske
actionfilmen Battle Royale, en film som allerede var utstyrt med
18-årsgrense. Muligens er min tiltro til enkeltmenneskets dømmekraft
dogmatisk og naiv, men jeg trodde ærlig talt vi hadde avslutta diskusjonen om
forbud mot kunstneriske uttrykk for noen år sida. Men det stopper ikke der. Min
personlige favoritt er fra vårt kjære Arbeiderparti, en episode fra den gang
Ellen Horn var kulturminister. Stilt overfor den vanskelige utfordringa Big
Brother, et program med voksne mennesker som kunne komme til å finne på
litt av hvert, følte kulturministeren behov for å sikre befolkningen mot
uvesenet. Hun ville derfor gå så langt som til å påby TVNorge å vise
programmet etter klokka 21.00 om kvelden, for å forsikre seg om at det umodne
og sårbare publikummet (dette sa hun selvsagt ikke direkte) hadde marsjert i
seng i tide. Historien er morsom, men den er også pinlig. Den viser restene
av et Arbeiderparti som i overformynderiets navn ikke hadde tillit til
befolkningen (og, skulle det snart vise seg, heller ikke i den). Det er en grunn til at avisene
skriver artikler med råd til foreldre om å følge med på hva barna deres ser
på fjernsyn og internett. Slikt følger med ansvaret som foreldre. Og det
er der det skal ligge. Rådgiverrollen bør innehas av kompetente fagfolk.
Fordi det er best slik. It’s all over now, Baby Blue
Av: Stein Ove Lien 12.07.05 Festivalfavoritten Mysterious Skin er her. Endelig. Skal du på kino i sommer, har
du en fin bunke publikumsfrierier å bruke penga dine på: War of the Worlds (Spielberg), Batman Begins (Nolan), Mr
and Mrs Smith (Liman), Sin City (Rodriguez)
og det tredje kapittelet av George Lucas’ Star
Wars-spetakkel… Det er en vanvittig sterk liste. Denne sommeren kan til
og med filmfans med sans for alternative produksjoner finne gull i
kinomørket, ingen sjølsagt begivenhet i blockbusterhøysesongen. Inn fra
venstre kommer nemlig en av de siste års store festivalhits, Gregg Arakis Mysterious Skin og den slekter ikke
særlig på Spielberg, for å si det mildt. Mysterious Skin fikk publikumsprisen under Bergen Internasjonale Film
Festival (BIFF) i fjor, og helt siden den gang har jeg ukentlig tatt del i
opphissede samtaler med mennesker som hadde gleden av å overvære visninga
under festivalen. Jeg var der ikke, men i ettertid gjør det ingenting. Det
gjorde bare opplevelsen enda mer oppslukende da jeg endelig fikk se
vidunderet. Filmen er en fortelling om to unge gutter, Brian og Neil, som
begge blei misbrukt som barn. De kjenner ikke hverandre, utover at de var en
del av samme baseball-lag som småunger. Ti år etter misbruket sliter den
innesluttede Brian stadig med reaksjoner etter det som skjedde, han er
usikker og sliter sosialt. Neil er hans rake motsetning, sjølsikker og hard.
Han livnærer seg som gutteprostituert i New York, og sliter med motstridende
følelser om det som skjedde: han forstår at mannen som misbrukte ham gjorde
noe galt, men han mener overgriperen gjorde det av kjærlighet – i motsetning
til hva Neil opplever med kundene sine. Filmen følger guttenes kamp med seg
sjøl og deres felles fortid. Å se Mysterious Skin er ingen piknik i parken. Regissør Gregg Arakis
er ikke redd for å utfordre sitt publikum, publikum må stilling til det de
ser. Det er det jammen ikke mange som gjør lenger, i
hvertfall ikke på din lokale kino. Det seneste eksempelet jeg kan komme på,
er kanskje Todd Solondz’ nyklassiker Happiness
(1998), som også omhandla spørsmål knytta til pedofili. Og Araki og
Solondz er langt på vei ute i samme ærend, da begge søker å problematisere
samfunnets holdninger til pedofile. Der Solondz’ film gir et rørende og
humanistisk portrett av en pedofil familiefar, tvinger Gregg Araki tilskueren
til å reflektere over et av de sentrale spørsmåla vi stilles overfor i møte
med unge Neil McCormick: Er det mulig å elske sin overgriper? Mysterious Skin er
ikke bare en uvanlig rå og like uvanlig engasjerende dose hverdagsrealisme,
den er også en nytelse for øyet. Araki benytter blåfilter i flere av de
dramatiske scenene fra New York, og det fungerer meget bra. Flere av scenene
(blant annet en nydelig, sløret hvor det regner Cornpops over Neil) tjener
også stort på en smakfull lydside. I en tid hvor det nesten ikke lages
ordentlige, helstøpte soundtracks lenger, velger Araki å kle filmen opp i et
fullstendig instrumentalt lydbilde. Det skjer nesten aldri lenger i amerikansk
independentfilm, men Araki tør likevel. Det skal han ha stor takk for. Men, regissørens smarte grep
og Steve Gainers flotte foto til tross: Det er skuespillerne som bringer
filmen opp blant de store opplevelser. De unge hovedrolleinnehaverne
Joseph Gordon-Levitt (Neil) og Brady Corbet (Brian) har, absurd nok,
tidligere gjort seg kjent for publikum gjennom ungdoms-TV-serier (henholdsvis
3rd Rock From the Sun og Buffy: the Vampire Slayer), og
imponerer stort. Corbets tolkning av usikre Brian er solid, men det er Levitt
som stjeler showet. Hans Neil blir en energisk, vakker og sårbar karakter. En
stor prestasjon. Den hawaiiske
singer-songerwriter Jack Johnson oppsummerer, uten å vite det, filmen på en
fin måte i sin låt The horizon has been defeated: Things can go bad and make you want run away But as we grow olderthe troubles just seems to stay Ser du Mysterious Skin, forstår du kjapt at
den mannen har rett.
- En oppgave for
den nye gjengen
Av: Stein Ove Lien 05.07.05 Må vi vente på at studioene skal fucke opp systemet enda
en gang før vi kan få en skikkelig generasjonsfilm igjen? Peter Biskinds eminente bok ”Easy Riders, Raging Bulls. How the Sex,
Drugs and Rock’n’Roll Generation Saved Hollywood” forteller historien om
de gylne 70-åra i Hollywood. De etablerte filmstudioene
balanserte på grensa til konkurs, og åpna portene for en ny generasjon
filmskapere, med folk som Coppola, Altman og Scorsese i spissen. Resten er
historie, som det heter. Hollywood blei ettertrykkelig redda fra den sikre
død, mye takket være disse og andre unge menns pågangsmot. Ut av denne
epoken kom også de første store generasjonsfilmene,
med den ubeskrevne George Lucas’ American
Graffiti som den mest kjente. Lucas’ film har alle kjennetegna som trengs
for å gi en film en plass under generasjonsfilmetiketten. Her har man ukjente
talenter i hovedrollene (Harrison Ford, Richard Dreyfuss), som så blir
superstjerner og herjer bransjen i årevis framover, og en ambisiøs regissør
(Lucas) som får verdensherredømme eller noe som ligner. I tillegg handler
filmen om unge menneskers flukt fra ansvaret som venter dem som voksne, et
tema en kan kjenne igjen i flere av de seinere forsøka, som St. Elmo’s Fire og Dazed and Confused. 80-tallet bød, gjennom alliansen
Rob Lowe/Emilio Estevez, på filmene The
Outsiders og St. Elmo’s Fire,
regissert av henholdsvis Francis Ford Coppola og Joel Schumacher. Sjøl om
førstnevnte har selveste Coppola på laget, er det Schumachers film som står
med størst skrift i historiebøkene. Filmen, som bekrefta gjennombruddet for
Lowe og Estevez (og presenterte oss for Demi Moore), er en tam affære, men
den posisjonen den skaffa skuespillerne gjør den interessant likevel. Det var
gjennom Elmo at Moore, Estevez og
Lowe fikk sine navn, og de satte sitt distinkte preg på resten av tiåret
gjennom roller i et par millioner filmer hver. Gjennom nittiåra gjorde filmer
som Ben Stillers Reality Bites (som
blei gjennombruddet for solide folk som Winona Ryder og Ethan Hawke) og
Cameron Crowes Singles (med Jeanine
Garofalo og Campbell Scott) sitt inntog i generasjonsfilmkatalogen, men ingen
av dem var i nærheten av Richard Linklaters Dazed and Confused. Dazed fremstår
tematisk som nært beslektet med American
Graffiti, og på rollelista sto en rekke folk som seinere har fått solide
karrierer: Matthew McConaughey, Milla Jovovich, Joey Lauren Adams og Ben
Affleck. Her snakker vi om et skoleeksempel på vellykka generasjonsfilm, sida
filmen også, på nesten perfekt vis, fanger inn den rastløse energien som er
en så viktig del av moderne film i denne kategorien. Når får vi 2000-tallets første
nybrottsarbeid a la Dazed? Det er
vanskelig å se noen åpenbare kandidater akkurat nå, men det er også noe av
det som gjør denne typen filmer så interessante. Litt av poenget er jo at de
fleste skuespillerne ikke skal være kjent for sitt publikum på forhånd, og
man skal være dyktig for å spotte neste generasjon keisere av Hollywood
allerede nå. En generasjonsfilm blir ikke nettopp det før noen år etter at
den kom. Mytene, kritikerne og filmselskapa skal helst gjøre sin del av
jobben først. I Biskinds fortelling om
70-åra går det fram at den nye generasjonen kun fikk springe ut fordi
systemet sjøl hadde tatt livet av all kreativitet. Det er lov å håpe at en ny
klassiker kan avles fram innafor systemet denne gangen. Interessante talenter
som Steven Soderbergh (Traffic),
Wes Anderson (Rushmore) og Todd
Solondz (Happiness) er folk vi kan
knytte forventninger til. Bare gi dem en dose
ungdommelig energi og litt tid. Be dem instruere Patrick Fugit, Haley Joel
Osment eller hvemsomhelst rundt på et collegeområde med et stereoanlegg og
noen bokser øl. Så skal du se at alt ordner seg. Da skal vi nok
få tilbake trua på ungdommen igjen. - King Arthurs lullabye
Av: Pål Hafstad Thorsen 08.07.05 Det
er ikke ofte jeg våger meg uttafor sjangeren som plasserer de fleste tekstene
mine under ”leserinnlegg” eller ”debattinnlegg”. Men i dag skal jeg la pennen
få flyte fritt, og det skal gå utover Kong Arthur – med vrede. Stakkars. Jeg var så dum å kjøpe en dvd, med filmen ”King Arthur”. Produsent er mannen bak ”Pearl Harbor” (noe som burde si sitt) Jerry Bruckenheimer. En sen ettermiddag, sammen med
et stykk skribentkollega Lien, og en altetende engasjert filmsamler, skulle
jeg pløye meg gjennom forhistorien til den romersk-britiske
krigshelten og ridderen Arhtur, senere kjent i historien som Kong Arhtur.
Hele filmopplevelsen ble en fryktelig opplevelse – med butt plog. For sjeldent har man vel opplevd
makan til film som virkelig ikke hadde hatt behov for å bli produsert!?
Eller… Det er for eksempel mye man
kan si om Terminator 1 to og 3. Men der er det nå i hvert fall en sammenheng:
Sinte roboter knuser hverandre blant uskyldige mennesker på jordkloden.
Riktignok samma historien i alle tre filmene. Men man kan la seg ihvertfall
rive litt med. I Terminator 2 så var det til tider spennende filmen gjennom.
I Terminator 3 satt jeg stort sett og lo fordi det var så patetisk alt
sammen, men det virket liksom som om produsenten synes det skulle være litt
patetisk. Det er jo det: Når Arnold atter en gang gjør comeback. Terminator 1
husker jeg egentlig ikke innholdet av lenger. Men skitt au. Terminator 1 to
og 3 hadde mer å gjøre på et filmlerret enn hva filmen Kong Arthur hadde! Riktignok bygger filmen på en
forhistorie til den kommende kongen. Men filmen omhandler så absolutt ikke en
konge, men derimot en forbannet ridder. Filmens rette (øke)navn skulle derfor
vært ”Ridder Arthur” (og hans sinte menn). Jeg hadde høy puls gjennom
stort sett hele filmen. Ikke pga filmens vannvittige spenningsnivå. Tvert
imot. Heller det at jeg irriterte meg over å ikke fatte dritten av filmen,
samtidig som jeg har en sinusknute i hjertet som er litt overaktiv og sender
rytmen på tur i ny og ne. Min altetende engasjerte
filmsamlervenn hygget seg gjennom filmen ved å påpeke historieforfalskninger,
manglende lyssetting i scene 7, og kom med utbrudd og sprutlatter når filmen
oppnådde opptil flere patetiske øyeblikk. Skribent Lien kubbet’an. På tross av undertegnedes gjentatte forsøk på å pushe inn litt Schweppes Lemon i håp om at kullsyreboblene skulle holde unge Lien våken filmen igjennom. Jeg tenker som så at produsent
Jerry Bruckheimer skal være overlykkelig for at ikke disse tre
filminteresserte unge karene var blant de fremste filmkritikerne i
verdenspressen. Men om så var, hadde vi hatt noen innflytelse? For filmen King Arthur spilte
inn 4.8 millioner dollar på premieredagen i Usa. Det var riktignok under
forventet og ønsket resultat, men det er uansett en pen slump med penger for
en fryktelig dårlig film. Kanskje tjente filmen mer i dagene etter premieren,
kanskje tjente den enda mindre og gikk rett på trynet? Det ville i så fall ikke være
særlig overraskende: Når 1/3 av filmpublikummet rett og slett sovnet av
filmen. Og 2/3 av filmpublikummet rett og slett ikke fikk sove av filmen
fordi de nettopp var stått opp. Avslutter dette innlegg i
Skrivekollektivets Filmforum (SFF) med å rette en henvendelse til produsent Jerry
Bruckheimer: Vennligst ikke lag noen oppfølger av King Arthurs lullabye. På
forhånd tusen takk. - Den danske frykten for likhet
Av: Jørgen Lien 06.05.05 Er den danske filmen i krise? Det raser en kulturdebatt i Danmark,
og etter år med trøttende og klam diskusjon om danskheten og kulturkampen,
er det befriende å bevitne en debatt hvor formålet ikke er å kritisere det
bestående for å være for moderne og fremmedgjørende. Nei, den debatten som
nylig blei satt i gang av Danmarks filmregissørelite handler snarere om at
samtidas danske filmer serverer for mye
av den ensrettende tryggheten som kulturkampens frontkjempere så desperat
ønsker seg tilbake til. Det hele begynte under vårens
filmfestival i Cannes, da den geniale surgubben Lars von Trier gikk til
frontalangrep på manusforfatternes dominerende rolle i dansk filmproduksjon. Scenen
minna ikke så lite om femtitallets berømte auteurkritikk, målbåret av den franske nybølge-legenden Francois
Truffaut, med det for øye å avsløre og undergrave manusforfatternes posisjon,
for slik å kunne gi regissøren tilbake kontrollen over hans egen film. I
forlengelsen av Truffauts kritikk, klagde Trier over at alle danske filmer
ser så like ut og handler om det samme, ettersom alle ser ut til å følge den
oppskriften som har gitt suksess til nå. Men slikt blir det naturligvis bråk
av. Heller ikke i Danmark kan man slippe unna med å fortelle det hjemlige
publikum at det sjøl, gjennom sitt tilvente repertoarvalg, støtter opp under
trygghetstyranniet og gjør seg dummere enn det er. Så dristig var riktignok
heller ikke Lars von Trier, men det var det han mente. Men hva skjer? Jo, også den andre av Danmarks internasjonalt anerkjente filmbegavelser, Bille August, underskriver kritikken fra von Trier. Han forteller at han forsøker å se ny, dansk film når han en sjelden gang er hjemme, men han understreker samtidig at han ikke er særlig imponert. Danske filmer er for ensartede, klager han. Og ikke før har han sagt det,
før noen kan tenkes at ha bladd seg fram til artikkelen Den gamle mølle på Mols i Carsten Jensens bestselger av ei
essaysamling, Livet i Camp Eden (People’s
Press, 2004). For tror du ikke hele det venstreliberale Danmarks yndling kan
tilslutte seg det meste av kritikken? Jo visst! Jensen nikker til von Trier:
”Følelsesregisteret
er smalt og midtsøgende, den store glæde og den store sorg er væk. Men det er
bedst sådan, for trygheden er den højeste værdi” (s. 143). Og til Bille August: ”Den romantiske komedien udøver sit diktatur over dansk film, og som
genre er den godt på vej til at blive enerådende” (s. 143). Og til dem
begge: ”Kan manuskriptforfatterne ikke
gøre det bedre? Vil instruktørene ikke lidt mere end at gentage den rituelle
kritik af, at far arbejder fir meget?” (s. 144). Hva er dette? Flere
spydspisser i den danske kulturdebatten går sjølsikkert i ringen for å trampe
på den folkelige smak? Her har vi ikke bare en debatt. Vi har ei krise. Har
vi ikke? I
likhet med Weekendavisens filmanmelder Bo Green Jensen, som tok opp spørsmålet
for noen uker sida, vil jeg svare nei. Det er riktig at det har kommet mange
danske filmer de siste sju-åtte åra, som morer og engasjerer sitt publikum
med velturnerte romanser med komiske islett. Det er nok å se til filmer som Den eneste ene, Kjærlighet ved første hikk eller Mifunes siste sang, for å se at August og Jensen har et poeng
her. Likeledes kan man trekke fram Elsker
deg for evig, Festen eller Brødre, for å illustrere at det har
kommet endel av de filmene som en smart sjel en gang kalte køkkenvaskfilm. Men hvis disse filmene
skal få definere alle sider ved dansk film, så vil jeg mene at de iherdige
kulturpessimister innsnevrer i like stor grad som det kvelende
manusparadigmet de på forskjellig så sterkt forakter. For
spørsmålet til de tre herrer må bli; hva med den politiske thrilleren Kongekabalen, det siste årets store
billettlukevelter på danske kinoer? Hva med Pusher 2, en film som omtales som et brutalt sosialrealistisk
brudd med den masseproduserte danske actionkomedien? Og hva med
sosialrealistiske Benken, eller den
formeksperimenterende prisvinneren Reconstruction?
Disse filmene har ingen plass i de tre herrenes trange skjema. Men dette er også samtidas danske film. For få har
benytta den oppståtte debatten til å diskuteten kvaliteten på disse filmene.
Det er en langt mer interessant debatt enn en som kan oppsummeres med at
Danmark fortsatt presenterer et mangfoldig filmtilbud. Trier var modig når
han utfordra smaken til sitt eget publikum. Tør flere, som ham, å diskutere
kvalitet framfor kvalitet (eller i Trier tilfelle begge deler)? Det er lov å
håpe. Til
slutt; har den danske debatten noen relevans for norsk filmproduksjon?
Kanskje, om vi skal tro den nylige avgåtte spillefilmkonsulent Erlend Loe. I
siste nummer av filmtidsskriftet Rushprint
uttrykker Loe sin oppgitthet over folks stadige behov for å definere
trender på bakgrunn av ganske beskjedne tendenser. Han sier: ”Det skal bare komme 4-5 filmer med
noenlunde samme kjønns/aldersfordeling og overlappende tematikk – så er det
en trend”. Vel, en kan vel trygt regne med at debatten kommer, så
fort Loe framfører sin kritikk i mer allmenne fora. Alle tekster som publiseres på Skrivekollektivet.com må ikke kopieres, eller publiseres andre steder uten samtykke med skribenten. |
Skrivekollektivets Filmforum (SFF) Nye tekster lagt ut: - Hyllester av det nye filmforumet 16.07.05 - Stakkars unga våre! 13.07.05 - En oppgave for den nye gjengen. 05.07.05 |
|||
