|
|
||||
|
|
||||
- Fløyrevolusjonen
revisited
Av: Stein Ove Lien 03.07.05 Den 12. april 2005 vil for alltid være en dag for historiebøkene i det danske sosialdemokratiske parti. Det er to ting som bidrar til det. For det første var det denne gangen for første gang slik at det var partiets medlemmer, og ikke partiledelsen, som pekte på hvilken kandidat man ønsket som leder. De valgte Helle Thorning-Schmidt, en dame med minimal politisk erfaring og stor appell til de unge og moderne reformkreftene. Det kan ha forandret Socialdemokraterne for alltid. Det er utenkelig at man ved neste formannsvalg vil gi makta tilbake til partiets ledelse. Makta er hos folket for å bli, og det innevarsler en ny tid, hvor velgerappellen utad teller mer enn kandidatens evne til organisasjonsbygging. Det var det som felte Frank Jensen. Den andre årsaka til at det
gir mening å omtale den ovennevnte dato med så store ord, er den
maktforskyvning den innevarsla på det politiske planet. Det er nemlig første
gang på reelt 25 år at makta i S ikke er delt på fire par hender. Den mektige
firerbanden Mogens Lykketoft, Poul Nyrup Rasmussen, Ritt Bjerregaard og Svend
Auken har abdisert. Lykketoft nyter sitt otium sammen Svend Auken på de
bakerste benkene på Christiansborg, Nyrup pleier egoet sitt i
Europaparlamentet og Ritt Bjerregaard er klar for å trekke seg tilbake. Hun
skal bare bli overborgmester i København først. Mange fremtredende
sosialdemokrater, deriblant Lykketoft sjøl og partiets nye wonderkid Mette
Fredriksen, har bejubla utsiktene til at toppene nå trer tilbake. Tanken er
at man da endelig kan legge bak seg de belastende fløykampene som herja
partiet gjennom mellom 1992 og 2001. I Thomas Larsens interessante bok Lykketoft (Børsen, 2003) sier Mogens
Lykketoft følgende om fløykampene: ”Vi er ude over det nå. Det hænger
sammen med, at en ny generation af politikere er kommet ind. De har ikke haft
lod og del i de gamle opgør, og de gider ikke høre om det mere” (s.
127). De siste måneder har vist at han tok grundig feil. For under valgkampen
om formannsvervet sprakk bobla av enighet. Igjen. Etter at hun blei valgt, har
Thorning-Schmidt nemlig gjort lite for å ta vare på den gamle Auken-fløyens
avlegger, det som nå er kjent som Frank Jensen-fløyen. I tida etter at Auken
blei styrta, fikk Aukens sympatisører til dels svært viktige poster på
Christiansborg og seinere i regjering. Slik har ikke Helle gjort det. Alle
sentrale poster i folketingsgruppa er besatt med Helle-støtter, med et enslig
unntak for den nølende Jensen-støtta Mette Fredriksen. Når Thorning-Schmidt
skulle sette sammen sitt lag av ordførere (talsmenn/kvinner), omplasserte hun
kjente Jensenitter som Sandy Brinck og Pia Gjellerup til nye arbeidsområder,
til sterk offentlig kritikk fra begge to. Det er sjølsagt viktig at en ny
leder får mulighet til sjøl å bestemme hvordan hennes ordførergruppe skal se
ut, men hennes unødvendig lite elegante behandling av sistnevnte sak, gjorde
uansett lite for å fremme enheten i gruppa. Misnøyen med Thorning-Schmidts
kontante lederstil toppet seg da hun ansatte Morten Boje Hviid som sin
spindoktor. Boje Hviid, tidligere spindoktor for Mogens Lykketoft, er en
kontroversiell figur i partiet. Grunnen til det er at han ved gjentatte
anledninger ganger har kommet med nedsettende karakteristikker retta mot
partikamerater i pressen. Spørsmålene om Morten Bojes lojalitet fikk flere
amtsformenn til å mumle om ekstraordinær partikongress (Berlingske Tidende,
7. juni 2005), men det blei forhindra. Likevel fikk bildet av et S i
oppløsning feste seg, og partiet har etter dette har partiets meningsmålinger
vært for nedadgående. Forrige uke kom så foreløpig
siste kapittel i sagaen om problemene i Socialdemokraterne, da
folketingsmedlemmet. Sandy Brinck meddelte at hun fra august vil gå ut av
Folketinget og inn i ny jobb. Den meldinga mottar trolig Helle
Thorning-Schmidt med glede. Brinck er en av lederens mest uttalte kritikere,
og Frank Jensens aller tydeligste støttespiller (hun holdt den viktige
anbefalelsestalen for Frank Jensen på partikongressen). Hennes avgang er
likevel et sterkt signal fra Sandy Brinck, og senere også fra Mette
Fredriksen, om at Helle må legge til seg en annen lederstil hvis hun akter å
holde på sine unge meningsmotstandere. Det veit Helle Thorning-Schmidt.
Hvis hun ikke gjør noen grep, vil fløykampen være over henne igjen når hun
kommer hjem fra ferie. Skjer det, får hun garantert ikke mulighet til å
”jobbe Anders Fogh ut av regjeringskontorene”, som hun sjøl har postulert som
sin strategi. Da vil hun ha mer enn nok å jobbe med på sitt eget partikontor. - Stille
før stormen Av: Stein Ove Lien,
06.04.05 I korridorene
drømmer de danske Socialdemokraterne fortsatt om en ordentlig lederkandidat. Det er 8. februar, og valgdag i Danmark. Anders Fogh
Rasmussens samarbeidsregjering av Venstre og Det Konservative Folkeparti blir
gjenvalgt med komfortabel margin, godt hjulpet av de Konservatives store
seier og Dansk Folkepartis overraskende mandatframgang. Opposisjonens største
parti, Socialdemokraterne (S), gjør oppnår et katastrofalt resultat på
ynkelige 25,9 %, og ikke overraskende går den gamle partisliteren Mogens
Lykketoft av som leder. Han veit at historia ville fare pent med ham -
ingenting er mer populært enn en avgått, sosialdemokratisk leder. Det er bare
en hake ved det hele, og det er at det må velges en ny sjef, og det finnes
ingen uttalt etterfølger. Og alle som har fulgt et sosialdemokratisk
maktskifte før, veit at det sjelden går stille for seg. Nå, nesten to måneder seinere, er valgprosessen snart
over. Om under ei uke vil S ha valgt den personen som skal velte Anders Fogh
ved neste korsvei. Grunnen til at det har tatt så lang tid, er at partiet for
første gang har sendt ledervalget ut til uravstemning. Det betyr at det ikke
lenger kun er partitoppen, men alle Socialdemokraternes drøyt 50. 000
medlemmer som skal stemme over hvilken av to kandidater som skal overta den
ledige plassen som leder og statsministerkandidat. Den første som meldte seg som var Frank Jensen. Det var
ingen overraskelse. Gjennom mesteparten av Poul Nyrup Rasmussens
regjeringstid på 90-tallet var Frank Jensen den soleklare kronprinsen. Til
tross for sin unge alder ble Jensen tildelt tunge ministerposter av Nyrup,
men han har ikke kommet seg ut av skyggen etter Nyrups avskjed med dansk
politikk. Når Mogens Lykketoft tok over som leder i 2002, ble Jensen ikke
engang nevnt som alternativ. At han meldte seg denne gangen var derfor ikke
akkurat noen bombe. Den andre kandidaten medlemmene kan stemme på, heter Helle
Thorning-Schmidt. Hennes kandidatur er noe mer overraskende, ettersom hun
ikke er noe etablert navn i dansk politikk. Thorning-Schmidt har fått sin
politiske skolering gjennom Europaparlamentet, hvor hun satt som
sosialdemokratisk representant fra 1999 til 2004. Hun ble valgt til
Folketinget i februar, og har dermed nettopp begynt på sin parlamentariske
karriere i Danmark. I Europaparlamentet var Helle Thorning-Schmidt aktiv i
arbeidet med den kontroversielle loven om støyvern av arbeidsplasser. Hun får
godt skussmål for sitt arbeid av flere tunge navn i EU-politikken. I sine valgkampanjer har de to kandidatene lagt vekt på
å trekke opp forskjellene som finnes mellom dem. Frank Jensen har forsøkt å
etablere seg som ”venstresidas kandidat”, blant annet ved å snakke om en ny
klassekamp i Danmark. Jensens poeng er å sette fokus å på de hundretusener av
dansker som står uten de samme muligheter som flertallet i Danmark, og gjerne
er isolert fra fellesskapet gjennom arbeidsledighet eller sosiale problemer.
På denne måten håper Jensen at S skal vinne tilbake de velgerne som ved de
siste valgene har stemt på høyrepopulistiske Dansk Folkeparti. I skarp
motsetning til dette har Helle Thorning-Scmidt valgt å vektlegge
middelklassen. Thorning-Scmidt ønsker å målrette innsatsen mot det breie lag
av folket, fordi hun mener at veien til valgseier for Socialdemokraterne går
gjennom å tiltrekke seg de tidligere sosialdemokratiske velgerne som nå
stemmer på sentrums- og høyrepartier som Radikale Venstre og Venstre. Derfor
taler hun også varmt for å opprettholde den sosialdemokratiske konsensusen om
en hard linje i innvandringspolitikken, som Frank Jensen har uttalt seg
kritisk om ved noen anledninger. Med så klare meldinger som utgangspunkt, er det få som
tror på Mogens Lykketofts uttalelser om at det egentlig er få politiske
forskjeller mellom kandidatene. Tvert i mot skriver Jensens venstredreining
og Thorning-Schmidts midtsøkende linje seg inn i den gamle ideologiske
striden som har prega partiet siden 1992. Da ble den venstreorienterte Svend
Auken kasta som S-leder til fordel for den mer sentrumsorienterte Poul Nyrup
Rasmussen. I 1992 var Frank Jensen Aukens mest uttalte
støttespiller, og mange mener at det er grunnen til at Jensenikke har vært
noen aktuell lederkandidat tidligere. I dagens debatt har Nyrup satt sin
politiske tyngde inn på å få Helle Thorning-Schmidt valgt, mens Svend Auken
nå er blant Jensens viktigste forkjempere. Jensen-fløyen, som også teller
innflytelsesrike folk som tidligere statsminister Anker Jørgensen og
tidligere folketingspresident Erling Olsen, frykter at et sentrumsorientert
sosialdemokrati vil drukne i kampen om velgerne på midten. På den annen side
hevder Thorning-Schmidts støttespillere, blant dem LO-leder Hans Jensen og
DSUs leder Jacob Bjerregaard, at en venstredreining vil føre til en årelang
ørkenvandring som vil isolere partiet fra påvirkning på den sittende
regjeringas politikk. Men det finnes en joker i dette spillet, som vil få stor
innflytelse i S i åra som kommer. Hun heter Mette Fredriksen. Fredriksen er
den egentlige arvtakeren etter Nyrup og Lykketoft, men med sine 27 år mener
hun at hun er for ung til å bli leder nå. Hun kommer helt klart til å få en
sentral plass i ledelsen uansett om Frank eller Helle blir valgt, og prøver
derfor å gå gjennom valgkampen uten å støtte noen kandidat. Men skulle hun
offentlig støtte noen av dem, ville det være et stort pluss for vedkommende.
Mette Fredriksen er så populær, at mange håper at den nye lederen taper neste
Folketingsvalg klart, sånn at veien står åpen for Fredriksen når nederlaget
er et faktum. Sjøl om Fredriksen er min favoritt, er det viktig for
meg at Frank Jensen blir valgt, og det er ikke bare fordi jeg politisk står
mye nærmere Frank enn Helle. Nei, en annen faktor er enda viktigere, og det
er at en seier til Frank Jensen kan reversere den pragmatiske
designer-politikken som har ødelagt så mye for Socialdemokraterne siden Poul
Nyrups exit i 2001. Med Frank Jensen kan S gjenetablere seg som et parti med
et aldri sviktende fokus på de mest utsatte gruppene i det danske samfunnet.
Det er viktigere å sikre velferden
for dem som trenger det mest enn å lytte til de velbeslåttes klager på
antallet utlendinger i nabolaget. Det er på et slikt grunnlag
Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet skal vinne valget i Norge i september,
og der på den måten Frank Jensen skal feie Anders Fogh ut av
regjeringskontora når sjansen byr seg neste gang. Tirsdag 12. april får vi vite om han får sjansen til
det. Kommentar: 12.
april blei Helle-Thorning Schmidt valgt til leder for Socialdemokraterne. Det går ikke godt del I: Tenk på et tall Av: Stein Ove Lien
26.10.04 Det er lite som tyder på at Socialdemokratiet vinner
regjeringsmakta ved neste valg i Danmark. Denne artikkelserien setter fokus
på venstreopposisjonen i Folketinget, og forsøker å forklare hvorfor. Grunn
1: Det Radikale Venstre. Som sosialist er det noe dyptunaturlig i å omtale
Radikale Venstre (R) som en viktig brikke i kampen for å få en
sosialdemokratisk regjering etter neste valg. Radikale Venstre er nemlig ikke
det spor radikale – det er mer av en sosialt bevisst borgerlig suppe a la det
norske Venstre. Viktig er partiet likevel: R var regjeringspartner under Poul
Nyrup Rasmussens gyldne år i Statsministeriet på 90-tallet, og er den eneste
soleklare makkeren i en eventuell, ny regjering. Men en slik regjering er i
øyeblikket lite sannsynlig, og en del av skylda for det tilfaller Radikale
Venstre. Det Radikale Venstres problem heter 24-årsregelen.
Regelen tør være kjent også i Norge, etter at Arbeiderpartiet åpna for
lignende ordninger for noen få uker sia. I korte trekk er regelen en ordning
som forbyr utlendinger å ta med seg sin ektefelle til Danmark før vedkommende
har fylt 24 år. Tanken er at dette
skal forhindre tvangesekteskap, men regelen rammer svært skeivt. Det
liker ikke de radikale, og det gjør ikke EU heller. Det kom fram da EUs
menneskerettighetskommisær Alvaro Gil-Robles landa i København i juli, med en
meget kritisk rapport om dansk 24-årsregelen i baggasjen. Med en tungvekter
som Gil-Robles på laget, var alt lagt til rette for politisk dragkamp, og
gjerne med R-leder Marianne Jelved i hovedrolla. Så snart EUs mann hadde vendt nesa hjem igjen, fortalte Jelved
pressa at det var uaktuelt for de radikale å sitte i en regjering som
administrerer brudd på menneskerettigheter. Socialdemokratiet (S), som sammen
med regjeringa og dennes støtteparti Dansk Folkeparti er varme forsvarere av
24-årsregelen, var rasende. Et slikt ultimativt krav kunne velte
opposisjonens regjeringsdrøm, mente sentrale sosialdemokrater. Det var bare
en ting S-leder Mogens Lykketoft kunne gjøre: Å vente på at Jelved skulle
innse hva hun hadde sagt, og ombestemme seg. Og som en god sosialliberaler, greip Marianne Jelved begjærlig
muligheten til å skape forvirring. I løpet av høsten har Det Radikale Venstre med stadig
større panikk forsøkt å løpe fra ultimatumet de ga i sommer. Etter metoden
”tenk på et tall” har Marianne Jelved lufta alle tenkelige
tall-kombinasjoner: 18, 21, 24 og tilogmed 25. Tidlig i høst snakka
partilederen om en 21-årsgrense i Weekendavisen. 21 år er grensa i en del
EU-land, men Socialdemokratiet var avvisende. Da kom den radikale
integrasjonstalskvinne Elsebeth Gerner opp med en ny vri: Hva med en 25
års-regel? Alle
innvandrere som vil ha sin ektefelle til Danmark skal, dersom vedkommende er
under 25 år, være pliktig til å la se intervjue i forkant. På denne måten kan
staten sikre seg at det ikke er snakk om tvangsekteskap, syntes å være
Gerners argumenti. I Socialdemokratiet visste man ikke om man skulle le
eller gråte. Til slutt har Marianne Jelved krøpet til korset. 24-årsregelen
er ikke lenger uspiselig, men noe det kan forhandles om. Dermed er
regjeringssamarbeid mellom R og S igjen en mulighet, men det spørs om ikke
velgerene har falt Radikale Venstres karusell på veien. Har Jelveds hurtige
kuvendinger blitt for mange og for skarpe? - Det går
ikke godt II: Et annet slags fengsel Av: Stein Ove Lien 26.10.04 Grunn 2: Socialdemokratiet Jonathan Franzens eminente roman ”Korrigeringer”
(Cappelen, 2002) inneholder en minneverdig dialog mellom en suspekt litauisk
forretningsmann og den desillusjonerte amerikaneren Chip Lambert. Litaueren
forteller at han blei brennmerka med sigaretter i sovjetisk fangenskap før
Sovjetveldets sammenbrudd. Chip svarer med å vise fram sine egne brennmerker,
påført i et anfall av sjøldestruktivitet. Han beskriver sitt liv med følgende
ord: ”Et annet slags fengsel”. Det danske
Socialdemokratiet er for tida fanga i sjøldestruktivitetens vold, akkurat som
Chip Lambert. Partiet har simpelthen slutta å fungere, og denne høsten har
gitt flere eksempler på dette. Først og fremst er partiet på vei til å utdefinere seg
sjøl. På partikongressen i september var man bare en hårspredd fra å stryke
uttrykket ”demokratisk sosialisme” fra prinsipp-programmet. Et parti som
ønsker å fjerne sitt overordna, politiske mål ligner ikke på noe visjonært
parti – det ligner mer på et verdiparti. KrF
er et verdiparti. Du skjønner tegninga. Det minner om fem prosents
oppslutning og jammerdal. Tilslutt fikk noen kloke hoder spikra målsetninga om den
demokratiske sosialismen på plass. Det hjelper bare så lite, når partiet bare
har fortsatt å spise seg opp innenfra. To innflytelsesrike kvinner har i løpet av høsten
bidratt ytterligere til å skyve den faktiske politiske kampen mot regjeringa
i bakgrunnen til fordel for indre partistridigheter, og de heter Ritt
Bjerregaard og Karen Jespersen. Bjerregaard er en tungvekter i Socialdemokratiet, med
blant annet flere ministerposter og en periode som EU-parlamentariker på
cv’en. Hun beli nylig innstilt som Socialdemokratiets overborgmesterkandidat
i København foran neste valg, og forventes å trekke mange velgere til S, i
kraft av sitt kjente fjes. Men prosessen fram til å få valgt Bjerregaard som
kandidat har vært hard for partiet. Mange
på grasrotnivå mener at utpekelsen er ”bestilt” partileder Mogens Lykketoft,
og at den handler mer om velgertekke enn om Bjerregaards engasjement for
København (et engasjement som er så brennende, må vite, at hun aldri
tidligere har bodd i byen). Det som gjør situasjonen vanskelig, er at København for
øyeblikket står uten borgermester. Jens Kramer Mikkelsen (S), som har sittet
på posten de siste 16 åra (!), har nettopp gått over i ny jobb, og trukket
seg før han periode utløper. Dermed må S finne en person som kan bekle posten
i 16 måneder fram til valget, men vedkommende må være valgt inn i Københavns
borgerrepresentasjon. Det er ikke Bjerregaard, og dermed er partiet nødt til
å finne en passe grå og kjedelig byråkrat som kan sitte fram til Ritt kan
overta. Dennes jobb blir dermed i
praksis å administrere Ritt Bjerregaards visjon for København, samtidig som
vikaren må passe på å være så lite spennende at han eller hun ikke
overstråler den egentlige sjefen. Det lukter av avtalt spill, og det ser ikke
pent ut. Og så er det altså Karen Jespersen. Den tidligere
innenriksministeren er en svært populær politiker i Danmark, blant annet på
grunn av sitt knallharde, danskfolkepartistiske syn på innvandring som noe
utelukkende negativt. Jespersen har nå meldt seg ut av Socialdemokratiet i
protest mot Lykketofts flørting med Det Radikale Venstre. Egentlig er det
bare å slippe jubelen løs, men Jespersens sterke posisjon blant velgerne kan
skade partiet. Dama har tilfeldigvis akkurat gjort sin sjølbiografi klar for
lansering, og mange stygge ord har falt. Mer unødvendig og opprivende debatt
vil helt sikkert følge. Alt i alt har Mogens Lykketoft nok å stri med på
hjemmebane for tida, men han skal også være et troverdig alternativ til
statsminister Anders Fogh Rasmussen. Lykketofts viktigste oppgave blir nå å
få Socialdemokratiet ut av fengselet, og la politiske initiativer tale tydeligere
enn intern personkamp. Men det er lettere sagt enn gjort. Kommentar: Etter at artikkelen blei skrevet, har Lars Engberg blitt utpekt som ny overborgmester i København for de neste16 månedene. - Det går ikke godt
III: Holger og Børnebanden Stein Ove Lien 29.10.04 Grunn 3:
Socialistisk Folkeparti (SF) Det kunne ha vært tittelen på en av de evinnelige
folkekomediene (= svært mange, svært danske og svært lite morsomme filmer for
hele familien) fra en svunnen tid, men hvis Holger og børnebanden virkelig
skulle vært en film, hadde Todd Solondz eller Michael Haneke fått
regiansvaret. For det som skjuler seg
bak den godslige tittelen på denne artikkelen, kan ende i partisplittelse og
SF-leder Holger K. Nielsens avgang. Ikke akkurat folkekomedie-materiale. I løpet av kort kommer trolig en historisk avtale på
plass i dansk politikk. SF-leder Holger og statsminister Anders Fogh
Rasmussen har nemlig sittet i møter de siste ukene for å snekre sammen et
nasjonalt kompromiss om den nye EU-grunnlova. Det har aldri tidligere skjedd
at SF har vært med på noe slikt – av den enkle grunn at partiet tidligere
ikke har vært særlig positive til EU – men nå er trolig tida inne. Dersom
også de Radikale og Socialdemokratiet henger seg på, blir det et bredt kompromiss,
som kun utelater Dansk Folkeparti, samt Folketingets skeptiske attpåklatter
Kristendemokraterne og Enhedslisten. Med SF på laget, vil EU-kampen få ny
tyngde i Danmark. Men sjøl om Holger K. Nielsen gjerne skulle ønske det,
er det ikke helt enkelt å garantere for at SF går med på kompromisset. For
det er nemlig ikke Holger på partikontoret eller Villy Søvndal på
Christiansborg eller gamle Margrehte Auken i EU-parlamentet som bestemmer om
SF skal si ja til grunnlovs-kompromisset. Det er det medlemmene som gjør. Ingenting ser så
pent ut på papiret som en god, gammeldags uravstemning. Det er demokratisk,
og skaffer publisitet og temperatur i partiorganisasjonen. Men lurt er det ikke. Rett nok
er Socialistisk Folkeparti nå overveiende positive til EU, men det er ikke
mye som skal til for å velte ja-konsensusen. Hvis ungdommene i SFU melder seg
inn i partiet, som de blir oppfordra til, blir det nei. Punktum. De er i
gang, og de får hjelp fra den nevnte Børnebanden. Hvem er så Børnebanden? Barn er de ikke, de er heller en
gjeng av ikke helt unge folketingsmedlemmer i 30-åra, som bruker sin
innflytelse til rette på den utad knirkefrie EU-debatten i SF. Det er ikke
noen debatt, og det er der problemet ligger. Er du mot EU i SF i dag, er du
knappest noen fullverdig SF’er, og det er egentlig denne kjensgjerninga som
har gjort EU-mootstanderne i Børnebanden til et problem for Holger K.
Nielsen. Og det er en ting Børnebanden om SFU veit like godt som Holger sjøl:
Sier SFs grasrot nei til grunnlova, må
de trolig finne seg en ny leder. Holger K. Nielsen kan neppe leve med et nei, men hans
trumfkort er at partiet neppe kan leve uten ham. Det er for øyeblikket ingen
logiske kandidater til å overta sjefsstolen, litt forbausende når man tar med
i betraktninga at mannen har vært leder for SF i snart 15 år. Holger veit
også at et nei vil gjøre oposisjonspartnerne R og S forbanna, og det er ikke
lurt hvis målet er å komme i regjering igjen. SF regjerte ikke sammen med
Nyrup på 90-tallet, og kommer neppe til å gjøre det denne gangen heller. Ihvertfall ikke hvis det blir nei. Og derfor blir det
ja. Alle tekster som
publiseres på Skrivekollektivet.com må ikke kopieres, eller publiseres andre
steder uten samtykke med skribenten. |
Skribenter:
|
|||
